Om tekster

At tekst taler til oss, har trolig mange erfart. Mens vi leser, blir vi grepet av historien og ordene og det setter våre følelser i sving. Men hva så? Kan vi si at tekst og litteratur bygger oss opp? Er opplevelsen bare her og nå, eller kan den sies å ha en påvirkningskraft som setter gode spor − både i våre tanker og ikke minst i våre handlinger? Utgangspunktet for denne databasen er at tekster kan ha mulighet for å bygge oss opp. Om de hjelper oss til å se oss selv slik vi er og å kunne se både vårt eget og anders liv som en gave, gir de en mulighet til refleksjon og dypere innsikt i det å være menneske (Wivestad 2013, s. 520-521).

Stein M. Wivestad (2013) viser til Søren Kierkegaards forståelse av hva som er oppbyggelig. Sentralt står hjelp til selverkjennelse og en forståelse av at livet, både mitt og andres, er en gave som ikke skal nytes eller utnyttes selvisk, men deles fritt med andre. Hva er tekstens og litteraturens mulighet til nettopp dette? Denne introduksjonen er inspirert av tanker blant annet fra Martha Nussbaum, Gregory Bateson, Mikail Bakhtin, Zygmunt Bauman og Hans Skjervheim. Begrepene litteratur og tekst vil noen ganger bli brukt om hverandre.

Oversikt over innholdet:
1. Hva er oppbyggelig tekst? – 2. Litteratur og sannhet?3. Litteratur og annen kunst4. Tilgang til litteratur
5. Erfaringer med litteratur individuelt og i grupper – 6. Referanser

1. Hva er oppbyggelig tekst?

Litteratur og tekst kan vi nærme oss på ulik vis. Vi kan forholde oss til språk, form og struktur og vi kan forholde oss til innhold og budskap. Hvis det første gis en forrang, får vi et analytisk perspektiv på hvordan ulike deler henger sammen og bygger en helhet. Lesing som opplevelse og innlevelse har derimot fokus på hvordan teksten taler til oss, både språklig og billedlig, og primært hvordan den engasjerer oss og utfordrer oss. Slik kan vi si teksten inviterer til et samspill og en dialog med oss gjennom et reelt møte mellom tekst og leser. Hvordan det møtet blir og hva som blir utkommet av møtet, er ikke fastsatt. Møtet er en konstruksjon som blir til der og da og blir påvirket av konteksten i møtet. Leser møter personer i teksten som blir beskrevet gjennom kommunikasjon, handlinger, tanker og følelser – og valg. Gjennom skildringer blir vi tilskuere dradd mot personenes moralske handlinger. Gjennom det starter vår egen etiske refleksjon. Lesing blir slik sett en katalysator for å reflektere over egne handlinger og holdninger. Slik sett kan vi si at lesning av tekster – der vi er tilskuere til andres liv, kan være til hjelp for oss for å ta et kritisk blikk på eget liv. Teksten har da den egenskapen at vi – lesere – kan gå fra å være tilskuere til å bli deltakere (Skjervheim, 1976). Å være en deltaker er utfordrende og krevende. Valg må tas – ofte med en grad av usikkerhet, med en ambivalens. Vanlige handlingsregler og leveregler dekker ikke alle livsområder og situasjoner. Vi utfordres og må stå for våre vurderinger. Hvilke hjelpemidler vi har til dette varierer. Zygmunt Bauman, moralsosiolog, hevder at ”en kan gjenkjenne moralske mennesker ved at de alltid er utilfreds med sin egen moralske adferd, ved den nagende mistanken om at de ikke var moralsk nok” (Bauman, 1998, s. 138). Morallivet er et liv i vedvarende usikkerhet, hevder han. En slik selvrefleksjon kan også knyttes an til Gert Biesta sitt begrep subjektivering. Han sier: «Vårt ansvar er ganske enkelt «der», det er gitt; vår subjektivitet, derimot, dreier seg om hva vi gjør med dette ansvaret, hvordan vi responderer på det» (Biesta, 2014, s. 44 ).

2. Litteratur og sannhet/etikk

At litteratur og tekster kan ha og har en funksjon utover det å underholde, er kjent. ”Å sette problemer under debatt” var programerklæringen den danske litteraturkritiker Georg Brandes satte fram for litteraturen på slutten av 1800-tallet (Beyer og Beyer, 1970, s. 173). Både før og etter har litteratur blitt skapt med en slik hensikt og anvendt innenfor en slik forståelse, dog i vekslende grad. Lothe (2016) trekker fram at etiske spørsmål har stått svakt i norsk litteraturforskning fra 60-tallet da nykritikk og strukturalisme fikk gjennomslag, men han kan nå spore en gradvis økende interesse. Litteratur har likefullt alltid formidlet verdier – en nødvendig forutsetning for å kunne appellere til oss, hevder han. Å møte etiske spørsmål, uten å få presentert en etisk fasit, stimulerer til etisk refleksjon. Hvordan dette gjøres, er avgjørende. Mikail Bakhtin vektlegger interaksjonen som foregår mellom partene – mellom leser og tekst. Dialogen omfatter ”lytterens innvirkning på ytringen og dens fullendelse i den” (Bakhtin, 1998, s. 2). Skillet mellom tekst som kreativ skaperevne hos skriver og tekst som sosial samhandling, er tatt bort. "Ordet [blir] ein møtestad for meiningar, for stemmer og for dialogiske relasjoner mellom dei” (s. 70). Heri ligger en unik mulighet for dialogen, ikke som diskusjon men som ”tilliten til andres ord, ærefryktig tilslutning, læring, søking etter fremprovosering av den dypere mening” (Dysthe, 2001, s. 97).

Martha Nussbaum (2016) hevder at litteraturen spiller en viktig rolle for leserens moralske utvikling. Hun sier: "det er ikke litteraturens eneste oppgave å gjøre folk til bevisste samfunnsdeltakere, men det er en vesentlig oppgave” (s. 29). Vi er ikke bare tilskuere. “Skjønnlitteraturen lar oss betrakte andres liv med mer enn en tilfeldig turists interesse – med engasjement og empatisk forståelse ... Den gir oss muligheten til å se hvordan omstendighetene former livet til mennesker som har noen av de samme forhåpninger og livsprosjekter som oss selv" (s. 29). Hun eksemplifiserer, med henvisning til noen temaer knyttet til Sofokles, Dickens og George Eliot: ”Det er umulig å bry seg om romankarakterene og deres velbefinnende slik teksten oppfordrer til, uten at det vekker enkelte og svært spesifikke politiske og moralske interesser i oss selv – for eksempel interesse for rettferdig behandling av arbeidere eller for skolereformer” (s. 48). Hun trekker fram viktigheten av å utvikle studentenes bevissthet om litteratur i høyere utdannelse, men går enda videre, og sier at ”litteraturen spiller en sentral rolle også i utdannelsen av verdensborgere” (s. 29). Dette kan sammenliknes med Biesta (2014) sitt begrep subjektivering: «væremåter som ikke er fullstendig fastlagt gjennom eksisterende systemer og tradisjoner» (s. 40). Han trekker fram at det trengs noe mer enn å identifisere seg med systemer og tradisjoner – det trengs «handle- og væremåter utover dette». En slik framvekst av subjektivitet hos dem som utdannes kommer i tillegg til utdanningen som kvalifisering og sosialisering, og til slik subjektivering trengs det møteplasser som kan romme et eksistensielt møte. Litterære tekster kan gi rom for slike erfaringer, slike reiser, og gjennom dette unike møtet bygges vi opp.

Tekster og litteratur kan altså ha en sentral rolle i vår danningsprosess. Den narrative fortellingsevnen er ”en grunnleggende forberedelse til moralsk handling” og den ”bidrar til at vi engasjerer oss intenst i skjebnene til karakterene og definerer dem som personer med et rikt indre liv, som ikke er fullt og helt åpent for omverden” (Nussbaum, 2016, s. 31). En slik prosess åpner opp for utvikling av trekk som tapperhet, selvbeherskelse, verdighet, utholdenhet og rettferdighet, og til å bli bedre i stand til å kjenne empati og medlidenhet. Det siste ”fordrer enda en ting: en bevissthet om at man selv er sårbar for ulykke. … Det kunne vært meg, og det er slik jeg gjerne ville ha blitt behandlet” (s. 32-33). Nussbaum trekker fram litteraturens unike mulighet til å fremme et mer rettferdig samfunn: ”Et samfunn som ønsker å behandle alle mennesker rettferdig, bør fremme oppøvelsen av en medlidende formidlingsevne som overskrider samfunnsskillene, eller i alle fall prøver å gjøre det. Og det innebærer å bry seg om litteratur” (s. 34). ”For at litteraturen skal kunne spille en samfunnsrolle må vi la den forstyrre oss – ja, vi må til å med oppfordre den til å gjøre det” (s. 41). Kunsten skal utfordre konvensjonelle sannheter og verdier, sier Nussbaum, og utdyper: ”En måte litterære verker påtar seg denne sokratiske oppgaven på, er å be oss møte – for en stakket stund være – mennesker vi stort sett helst vil unngå å treffe (s. 42). Litteratur er derfor svært viktig for en samfunnsborger, dersom vi leser og tenker: ”Den gir oss en utvidelse av sympati og innlevelse som virkeligheten ikke kan gi oss i like stor grad” og ”kan derfor være et menneskelig samfunnsgode” (s. 56). Nussbaum konkluderer med at litteraturen er berikende for menneskelivet på mange forskjellige måter, men ”den viktigste bidrag til samfunnsborgerens liv, er dens evne til å gjøre vår ofte sløve og avstumpede forestillingsevne mer mottakelig for mennesker som er annerledes enn oss selv, både når det gjelder konkrete livsvilkår og når det gjelder tanker og følelser” (s. 57). At tekster eller narrativer (fortellinger) har en slik funksjon og kan føre til kunnskap og læring, kan også knyttes til Gregory Bateson sine begreper abduksjon og doble beskrivelser (Bateson, 1979). Det handler om en prosess å tenke i analogier og sammenligninger – gjennom å sammenligne mønstre og fortelle parallelle historier. Å fortelle lignelser og parallellhistorier som innspill til tenkning om eget liv, har en lang tradisjon. Vi kjenner det fra både religiøse tekster fra Bibelen, fra Esops fabler og fra ulike eventyr. Gjennom beskrivelser fra andres liv kan vi få en mulighet til å gå i dialog med en slik tekst, eller stemme, og gjennom det grunne over oss selv.

Denne tenkningen om litteraturen i danningens tjeneste deles av mange og var sentralt blant andre hos Henrik Ibsen. Noe av det diktningen hans handler aller mest om er å ”kartlegge hva som kan hindre et menneske i å realisere seg selv; det kan hindres av andre mennesker eller av en indre skavank hos seg selv” (Ibsen, 1867/1966, Forord, referert i Jokstad, 2008, s. 8). Dette kan skje i den enkelte, i et åpent møte med tekster. Ellers blir det ingen dialog, men snever monolog (Bakhtin, 2003). Men møtet kan også forsterkes gjennom utvidede møter, gjennom møteplasser, agoraer, der ulike stemmer kan møtes i tillit, stemmer fra ulike perspektiver. ”Ordet, ... tilhøyrer ikkje meg aleine, men vert ein møtestad for meiningar, for stemmer og for dialogisk refleksjon mellom dei” (Bakhtin, 1998, s. 70). Et slikt agora, en møteplass, er det også Bauman etterlyser: ”et livskraftig agora som ser seg oppgaven bevisst og tar den på alvor” (2002, s. 75). Et slikt sted der historier fortelles – eller leses – og tolkes av de som hører på. Ulike stemmer gir et rikere og mer sammensatt bilde eller klang. Bakhtin kaller dette en polyfoni (2003). Dialogen fremmes om vi gir avkall på egne forestillinger som de rette, og betrakter andres som likeverdige. Dette er den eneste måte å være genuint i dialog på ifølge Skjervheim: «Eg deltar, let meg engasjera i hans problem – vi har ein treledda relasjon, mellom den andre, meg og sakstilhøvet som er slik at vi deler sakstilhøvet med kvarandre» (1976, s. 71-72). Bateson legger enda en dimensjon til og kobler det å fortelle historier også til det analoge nivået i kommunikasjonen, det budskapet som ligger under ordene. Det handler da om relasjonen, siden historier alltid fortelles av noen og til noen i en sammenheng. Historier må tolkes og kan være mangetydige. Gjennom et slikt unikt møte mellom personer kan det skapes både kontakt og gjenkjennelse og slik bidra til ny kunnskap og til forandring. Tenker en på parter i interaksjon som to øyner, kan de til sammen gi et binokulært syn med dybde. Det er dette dobbelte synet som er relasjonen. For "relasjon er alltid et produkt av doble beskrivelser" (Bateson, 2014, s. 130). Alle tre, både Bakhtin, Bauman og Bateson, maner oss derfor til å gå inn i slike møter som et agora kan invitere til.

Brandes' ide fra 1800-tallet, ”å sette problemer under debatt”, har således blitt både stående og utvidet. Det er ikke bare samfunnet som institusjon som må belyses, debatteres og vurderes, men vår egen evne og vilje til å handle moralsk. Følger vi Nussbaum, er det grunn til å anta at litteraturen kan bidra til å utvikle vår etiske tenkning og handling. Men om litteraturen virker slik, er det alltid et resultat av samspillet mellom tekst og leser, slik Bakhtin og Bauman hevder. Dette kan også knyttes til Skjervheim (1976, s.71-72) sin beskrivelse av den genuine dialogen.

3. Litteratur og annen kunst

Tekst står og kan stå alene, men tekst er også ofte knyttet til andre kunstuttrykk – både musikk, bilder og ikke minst film. Noen ganger er det ene utenkelig uten det andre. Slik har vi mange eksempler på at ett kunstutrykk er med og forsterker/forsterkes av det andre. En slik interaksjon mellom elementer kan knyttes til Gregory Batesons begrep doble beskrivelser. Han forklarer det, med utgangspunkt i sin systemiske kommunikasjonsteori, som et binokulært syn – et syn vi har ved å bruke begge øyne. Bare et slikt syn gir rett perspektiv og dybde (2014). I Mind and Nature (1979, s. 73 / 2014, s. 55, min oversettelse) reiser han spørsmålet om "hvilken gevinst eller forøkelse av viten det kunne følge av å kombinere viten fra to eller flere kilder", og hevder at det kan dannes informasjon av en ny logisk type ved å stille sammen flere beskrivelser. Det kan bidra til helt nye kvaliteter i forståelsen. Den grunnleggende holdningen, at sammenstillingen av kunnskap fra ulike områder kan bidra til bedre forståelse, preger Batesons tenkning. Han tar gjennom dette til orde for en tverrfaglig tilnærmingsmåte. Koblingen gir dybde og elementene er i dialog med hverandre. Helheten som skapes er større enn delene, da de interagerer og supplerer hverandre. Dette kommer også fram i denne databasen gjennom omtale av hvert kunstverk og tips til hvordan dette kan settes sammen med supplerende kunstverk. Å slik legge til rette for at ulike stemmer skal tale til oss, og gjennom det skape en samklang, er et forsøk på å eksemplifisere det Mikail Bakhtin kaller polyfoni (2003). Med dette lånordet fra musikkens verden gir han oss et bilde av hvordan ulike elementer kan settes sammen i en helhet og gi oss en opplevelse som kan sammenliknes med det som et symfoniorkester kan gi. Flerstemthet er en berikelse – også når den er i disharmoni. Den belgiske surrealistiske maleren, Rene Magritt, sa at ”man må forvirre vanene våre for å forandre verden” (Kalsnes, 2007, referert i Jokstad, 2008, s. 100). Siden tenkning og erkjennelse er sammensatt og umulig å planlegge og kontrollere, anså Bateson historier, parabler og metaforer som sentrale uttrykk for menneskelig tenkning. Han sier videre at om man forstår menneskets erkjennelse som en enhet av sansning, tenkning og forståelse, vil doble beskrivelser, der en bruker ulike innfallsvinklinger til et fenomen, utvide muligheten for menneskets erkjennelse (Bateson, 2014, s. 130-131, 143). Dette er det databasen vil invitere til, både gjennom tekster og andre kunstformer.

4. Tilgang til litteratur

Lokale biblioteker over det ganske land, er en viktig og nyttig kilde til å finne bøker. I tillegg kan Nasjonalbiblioteket anbefales, https://www.nb.no samt Norges største folkebibliotek, Deichman i Oslo: https://www.deichman.no. Fra alle steder kan bøker bestilles, lånes og hentes. En del tekst finnes også i digital tilgang, og kan lastes ned. En liste over digitale bibliotek finner her: https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_digitale_bibliotek. Mange av beskrivelsen i vår database har også lenker til digitale tekster.

Er det ønske om å få en omtale av bøker, eventuelt å kjøpe på nettet, er Bokkilden en god søkebase: https://www.bokkilden.no/side.do?rom=MP. Her kan en søke ulike titler, bestille og få dem sendt til oppgitt adresse. Også ulike bokhandlere tilbyr å kunne kjøpe bøker via nettilgang til butikkene. Ønsker en å lytte til tekster, kan det både lånes og kjøpes lydbøker. Folkebibliotekene har et bredt utvalg av lydbøker. En kan også lytte til tekster via nettsider og ulike apper presentert blant annet via www.ebok.no, www.storytel.nohttps://www.dinside.no/data/tusenvis-av-gratis-lydboker/60999298 og mange andre.

 5. Erfaring med litteratur individuelt og i gruppe

Gjennom mange år som norsklærer i ungdomsskole og i videregående skole, har jeg lest tekster med mine elever. Alltid med flere siktemål, både å bli kjent med tekster som ledd i en kulturarv, men også med fokus på hva tekster "sier til oss". En slik hensikt er et spennende risikoprosjekt, siden dialogen ikke kan predikeres. Å lytte og dele tanker og assosiasjoner åpner opp både for det kjente og det ukjente. Skal vi får dette til, er en lyttende holdning helt essensielt. Uten den er det lett for elevene å anta at læreren er ute etter "det rette", slik at de ikke begir seg inn i kreative og skapende tankeprosesser.

Dessuten har jeg vært med i ulike lesesirkler og litteraturgrupper på frivillig basis. Slike lesesirkler kjennetegnes ofte ved å ha en slags demokratisk forståelse av hva som skal leses, der likeverdige deltakere nærmer seg tekster sammen. Slik kan dialogen ha bedre vilkår her og virkelig invitere til å være genuint lyttende, slik at det polyfone kommer fram. Gruppen kan bli en god møteplass der vi både som enkeltpersoner og som fellesskap reflekterer over vårt moral-liv.

6. Referanser

Bakhtin, M. (1998). Spørsmålet om talegenrane (R. T. Slaatelid, overs.). Bergen: Ariadne Forlag.

Bakhtin, M. (2003). Latter og dialog: Utvalgte skrifter (A. J. Mørch, overs.). Oslo: J. W. Cappelens Forlag as.

Bateson, G. (1979). Mind and nature: A necessary unity. U.S./Canada: Bantam Books.

Bateson, G. (2014). Ånd og natur. Oversatt til dansk av Harry Mortensen. Bokklubbens kulturbibliotek

Bauman, Z. (1998). Postmodernitet, identitet og moral (M. Nygård, overs.). I: A. J. Vetlesen (red.). Nærhetsetikk (s. 122–138). Oslo: Ad Notam Gyldendal.

Bauman, Z. og Tester, K. (2002). Samtaler med Bauman (K. M. Thorbjørnsen, overs.). Norsk utgave: Vidarforlaget AS.

Beyer, H. og Beyer, E. (1970). Norsk litteraturhistorie. Oslo: H. Aschehoug & CO.

Biesta, G.J.J (2014). Utdanningens vidunderlige risiko. Bergen: Fagbokforlaget.

Dysthe, O. (red.), (2001). Dialog, samspel og læring. Oslo: Abstrakt forlag as.

Ibsen, H. (1966). Peer Gynt. Oslo: Gyldendal norsk forlag. (Opprinnelig utgitt 1867)

Jokstad, G. S. (2008). Ansvarlige voksne i praksis: Et forsøk på å lese utvalgte tekster av Nina Karin Monsen og Zygmunt Bauman for å reflektere over begrepet ansvar. Masteravhandling ved NLA Høgskolen, Bergen. Hentet fra: https://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/172041/Master_ped_Jokstad_v08.pdf?sequence=1 

Lothe, J. (2016). Etikk i litteratur og film. Oslo: PAX Forlag A/S.

Nussbaum, M. (2016). Litteraturens etikk: Følelser og forestillingsevne. Oslo: PAX Forlag A/S

Skjervheim, H. (1976). Deltakar og tilskodar og andre essays. Oslo: Tanum–Nordli.

Wivestad, S. M. (2013). "Upbuilding examples" for adults close to children. Studies in Philosophy and Education, 32(5), 515‒532. Hentet fra http://link.springer.com/article/10.1007/s11217-012-9327-2 (Open access)